Kalmarunionen

To begivenheter dreier seg om den politiske utviklingen i senmiddelalderen: inngåelsen av Kalmarunionen 1397 og Norges tap av politisk selvstendighet i 1536. Her skal vi se litt nærmere på Kalmarunionen.


Tre konfliktlinjer - èn dronning

Margrete, datteren av den danske kongen Valdemar, ble veldig viktig med tanke på den politiske utviklingen i senmiddelalderen. Hun skulle stå som Nordens mektigste hersker som Kalmarunionens arkitekt, og med dette skape en nordisk union. Men det var tre konfliktlinjer i det norske politiske landskapet som gjorde at motkreftene mot en nordisk union var sterke: en mellom de tre norske rikene, en mellom Norden og de nordtyske hansabyene, og en tredje mellom konge og adel.

De tre nordiske rikene

Forholdet mellom Norge, Sverige og Danmark var anstrengt i andre halvddel av 1300-tallet. Slutten av 1200-tallet: norskekongen var sterk, noe som førte til at Danmark og Sverige ofte hadde slått seg sammen. Etter Valdemars Atterdags tiltredelse i 1340, var Danmark sterkest, og det var duket for allianse mellom Norge og Sverige. Magnus Eriksson var konge over Sverige og Norge, og han fikk to sønner. Erik skulle bli svensk konge, Håkon skulle bli norsk konge. Nå var kongefellesskapet mellom Sverige og Norge slutt. Håkon ble norsk konge i 1355, men så døde Erik, og Sverige stod uten tronarving. Håkon ble valgt til svensk konge, og dermed ble det igjen duket for kongefellesskap mellom de to landene fra 1361. I 1363 ble det inngått ekteskap mellom den svensk-norske kong Håkon og den danske Margrete Valdemarsdotter. Dette var ikke overraskende, da det på den tiden var vanlig at at det ble inngått giftemål på tvers av de nordiske kongehusene. Ekteskap = politikk, fordi det skapte politiske allianser. Nå kan vi se at alle de tre nordiske landene var samlet på èn hånd, og en århundrelang rivalisering mellom de ulike rikene var kommet til en ende.

Konglomeratstaten

Konglomeratstater oppstod i senmiddelalderen, og var en statstype som først og fremst ble dannet og holdt sammen ut fra fyrstelige eller dynastiske interesser. Store landområder ble samlet under èn fyrste ved at to tronarvinger giftet seg og deres riker ble slått sammen. Sysler ble slått sammen til len, og riker ble forsøkt slått sammen til konglomerater. Dette førte til at overhode kunne skifte raskt og problemdfritt, noe som igjen sier noe om hvor liten grad disse statene satte sitt preg på områdene som lå under den. Lokale sedvaner fikk stort sett vedvare, derfor spilte det ikke så stor rolle for folk hvilken monark som satt på toppen. Sammenslåing av ulike riker var ikke uvanlig eller sjebnesvangert. Men det var en ytre trussel som spilte en viktig rolle for den nordiske unionen: det kraftige nordtyske nærværet i Norden.

Nordtyske sammenslutninger

Hansabyene er de mest kjente områdene som var selvstendige i utkanten av det tysk-romerske keiserriket. Dette var fordi de utgjorde et viktig økonomisk område. Men andre områder som var underlagt keiseren, spilte en viktig rolle i nordisk politikk i middelalderen. I dansk politikk var Grevene av Holstein en maktfaktor, og Mecklenburgerne lenger sør var aktive i Sverige. det foregikk en kamp mellom nordiske og nordtyske interesser om hvem som skulle ha politisk og økonomisk kontroll i Nord-Europa.

Mecklenburgerne

I 1263 giftet Håkon 6. og Margrete seg, men de hadde nå en tysk rival; mecklenburgerne. Hertug Albrecht hadde giftet seg med den norsk-svenske kong Magnus Erikssons søster, og derfor måtte deres sønn, Albrecht den yngre, bli tatt i batraktning som kongsemne. Svenskene valgte Albrecht den yngre til konge, ett år etter at Håkon 6. og Margrete giftet seg.

Konge og adel

Nå har vi sett på to konfliktlinjer i den nordiske politikken, en mellom de tre nordiske rikene, og en mellom Norden og de nordtyske hansabyene. Den tredje konfliktaksen i nordisk politikk er mellom konge og adel. Det var den svenske adelen som hadde valgt Albrecht til konge, de hadde ikke vær begeistret for kong Magnus' manglende hensyn til riksrådet. Denne typen drakamp mellom konge og adel var ikke uvanlig gjennom hele middelalderen.

Håndfestningen - adelens våpen

I Danmark og Sverige ble kongene valgt, derfor spilte håndfestningene en spesielt viktig rolle i senmiddelalderen. Det var et dokument som konge underskrev før han ble valgt til konge, en slags grunnlov for den enkeltes konges regjeringstid. Dokumentet sikret adelen større makt over kongen ved at de formulerte sine synspunkter i håndfestningen, og kongsemnet måtte ofte gå med på disse dersom han skulle bli konge.

Favoritter - kongens våpen

Adelen var et mellomledd mellom kongen og adelen. Adelens lokale status og makt var en styrke for kongemakten. Likevel innebar adelens mellomstilling at inntektene de skulle tilflyte kongen ble holdt igjen, og adelsmennene i kongens indre krets kunne gå på tvers av kongens interesser. Adelen var grådige. Derfor var det gunstigere for kongen å skyve adelen til side, og bruke sine egne menn i nøkkelstillinger. Dette kunne føre til et mer effektivt og sentralisert styre, men også konflikter.

UNION

Nå har vi sett på de tre konfliktlinjene i den senmiddelalderske nordiske politikken. Med dette utgangspunktet kunne det ikke ha vært en enkel sak å få i stand en politisk samling med så sterke motkrefter. Nøkkelpersonen var uten tvil Margrete.

Margrete tar styringen

I 1370 ble det sluttet fred mellom Albrecht og Håkon 6., og ti år senere døde den danske kong Valdemar og den norske kong Håkon. Det var duket for en ny generasjon. Håkons og Margretes sønn Olav arvet kongetittelen i Norge etter sin far Håkon i 1380, og ble valgt til konge i Danmark. Men den unge kongen døde etter 7 år, bare 17 år gammel. Dette var katastorfalt sett fra Margretes ståsted, hun hadde ingen andre arvinger i sin slektsgren. Albrecht, Sveriges konge, var nærmeste arving til den danske tronen. Margrete ble valgt til riksforstander i Danmark inntil en konge ble valgt, og i Norge ble hennes søsterdattersønn Bugislav av Pommern, med kongenavnet Erik, tatt til konge. I Sverige beslaglo Albrecht arven til den svenske adelsmannen Bo Jensson, noe som førte til at Albrecht ble kastet ut av adelen. Albrecht hadde drevet sine ambisjoner for langt. En lang krig fulgte mellom de nordiske rikene, ledet av Margrete på den ene siden og Mecklenburg og hansaen på den andre. I 1396 ble Erik valgt til konge også i Sverige og Danmark.

Møtet i Kalmar, 17. juni 1397

Det ble avholdt et møte i Kalmar i Danmark (nå Sverige) der Erik skulle krones til felles unionkonge over Norge, Sverige og Danmark. Det er meget lite vi vet om dette møtet, det finnes bare to dokumenter som forteller hva som skjedde i Kalmar. Det ene brevet, Hyllingsbrevet, gir uttrykk for kongens sterke stilling. Unionsbrevet derimot, angir en mer begrenset kongemakt, der riksrådet har en framtredende plass. Møtet i Kalmar representerer høydepunktet for den nordiske unionen, og Margrete har fått gjennomslag for en sterk kongemakt og en motvillig godkjenning fra adelen.

Motkreftene seirer

Etter 1397 styrte kong Erik over et av Europas aller største riker. En fordel for ham var at Margrete satt ved roret de 15 første årene, hun var en kynisk og forsiktig politiker som visste å å spille på de riktige strengene. Margrete dødte i 1412, og forholdene forverret seg. Norge, Sverige og Danmark hadde forskjellige styringstradisjoner, adelen måtte bli tatt hensyn til, kriger mot Hansaen var resultatløse og bøndene var vanskelige å håndtere. Det var ofte utlendinger i Eriks rådskrets og i viktige len uten maktabase i Norden, som var Eriks viktigste støttespillere. Han hadde ikke mange av dem. I 1434 utbrøt det et opprør blandt bermennene i Sverige som adelen støttet. Opprøre spredte seg til Norge, og den svenske og danske adelen stilte et krav til kongen om at riksrådet skulle få mer å si i styringen av de tre rikene. dette førte til at Erik oppgav kongeverdigheten og abdiserte.

Kristoffer av Bayern

Sverige ønsket nå å utrope en egen riksforstander - Karl Knutsson Bonde som konge, men Danmark presset dem til å godta Eriks nevø Kristoffer av Bayern, og dermed måtte også nordmennene gjøre det samme. Dette var typisk for 1400-tallets kongeskifter i Kalmarunionen. Danmark var den sterkeste makten, og Sverige måtte gi etter. Norge stilte ikke egne kandidater, noe som tyder på at landets makt og innflyelse var svar i forhold til nabolandene. Kristoffers kongetid markerer høydepunktet for riksrådets politiske innflytelse, ved at de fikk underskrift på sine håndfestninger, og de sørget i tillegg for at de ikke ble brutt.

MOT SELVSTENDIGHETSTAP

Et tidsskifte

Tiden rundt 1500 innleder et tidsskifte i Nordens historie. Sverige var i ferd med å bryte ut av unionens og Norge var begynt å bli mindreverdig. Dette var bare tendenser før 40 år senere da disse ble virkeliggjort. Kong Kristian 2. sto i begivenhetens sentrum, og samfunnsendringer økte kongens spillerom. Hansaen var blitt svekket, og det var åpnet for et innenlandsk borgerskap. Borgerskapet ble en viktig støttespiller for kongen og en motvekt til adelens domenans.

Sverige ut av unionen

I 1501 brøt det ut opprør i Sverige, som spredte seg til Østlandet året etter. Det var bare så vidt at danskene ikke klarte å slå det ned. Opprøret viste at Sverige var et usikkert kort i unionen, og i 1517 gikk Kristian 2. til krig mot Sverige. Seieren førte til en stor sammenkomst i Stockholm der Kristian utnyttet anledningen til å henrette 80 svenske adelsmenn som hadde stått mot ham. Dette blir kalt "Stockholmske blodbadet". Svenskene samlet seg om Gustav Vasa, den nye svenske kongen, nå var det tid for "Sveriges storhetstid."

Hertug Kristian i Norge

Kristian var hertug i Norge i sju år før han ble konge, og disse årene var på samme tid de beste og de verste landet hadde hatt i unionen. De positive sidene var at han fikk hjulene i gang og sagbruksnæringen var i kraftig vekst, de negative var en skattlegging norske bønder aldri hadde sett maken til og hans egne folk i viktige embeter.

Norge mister selvstendigheten

Adel og bønder hadde fått nok av kongens egenrådighet og knallharde skattepolitikk, og i kjølevannet av Sveriges opprør i 1520 reiste danskene seg mot kongen. Fredrik 1. ble valgt til konge i 1523 som var positiv innstilt til lutheranismen, fordi da ville de få kontroll over kirken og dens enorme gods, og i tillegg få et sikrere grep om Norge. i 1531 ble Kristian kronet til konge i Nidaros, men måtte gi opp da danske lensherrer på Østlandet holdt stand, og han havnet i fengsel.

Grevefeiden

I 1533 døde Fredrik 1. og en ny situasjon oppsto, borgerkrig i Danmark. Kristian 2. var hovedaktør med støtte fra keiser Karl 5. og den katolske kirken. Hanseatene som før var hans motstandere hadde også gått over til hans side. Med frykt for å få Kristian 2. som konge, flokket den danske adelen og svenskene rundt den lutherske Kristian 3. Kristian 2. tapte, og Olav Engelbrektsson var hans siste støttespiller.

Høymiddelalderen, ca år 1000-1350

Føydale riker

Perioden før høymiddelalderen, den tidlige middelalder, var en mørk periode. Høymiddelaldreren blir sett på som en lysere periode i vår historie. Rikene ble stabilisert, og byene og kirken fikk større makt. Folketallet økte, og man skulle tro at befolkningen fikk det bedre. Men siden befolkningen økte ble det også mer press på ressursene. Dette fikk bøndene og arbeiderene erfare.

Etter den tidlige middelalder hadde man et føydalsamfunn: kongen tok inn all jord, gav til jordeiere som igjen gav ut jord til de som utgjorde tjeneste til kongen. Til gjengjeld fikk de beskyttelse. De som fikk jord ble kalt vasaller.

Ville denne styreformen dø ut? Eller ville den fortsatt være aktuell i de forskjellige rikene?

Det var tre store riker som betydde mye for Europas tilblivelse, og som boka har konsentrert seg om:

• Det tysk-romerske riket.


• Det franske riket .


• Det engelske riket.

• Det tysk-romerske riket

I 962 ble kong Otto utropt til keiser etter å ha slått tilbake angrepene fra vikingene fra nord og madjarene i sør, som leder for den østlige delen av det gamle karolingerriket. Det tysk-romerske riket var oppstått- "Det renoverte romerske imperium" som det også ble kalt. Men det var ikke lett å opparbeide et stabilt herredømme. I et føydalt samfunn hadde keiserene forholdsvis liten samfunnsmakt. Kirken fikk len fra keiseren, det var en like god løsning å gi jord til kirken som til stormenn. Det var to grunner til dette. For det første praktiserte kirken sølibat. Det vil si at når innehaveren døde så kunne lenet bli tatt tilbake uten at det ble arvelig. For det andre utgjorde ikke kirken noen militær trussel mot kirken, slik at lensinnehaveren ble ikke for sterk og utgjorde ikke noe fare for å utfordre kongen. Slik ble kirken en betydelig godseier.

Etter hvert ville kirken ha mer makt. De geistlige( kirkens menn) mente de hadde full rett til å utnevne sine prester. Mot slutten av 1000-tallet møtte keiser Henrik 4. mye motstand fra tyske stormenn, og mot seg hadde han pave Gregor 7. som var villig til å kjempe for kirkens frihet. Dette ledet til "Investiturstriden" mellom paven og keiseren. Investitur betyr innsetting, og handlet om hvorvidt det var keiseren eller paven som skulle innsette biskoper. Pave Gregor 7. gav seg ikke, og i 1076 sendte han ut en bulle, (en rund plate av metall) der det sto at kirken hadde makt til å ansette biskpoer. Keiser Henrik 4. insisterte videre på at det var han som hadde rett til å innsette biskoper. Paven reagerte med å utelukke keiseren fra kirken i 1076. Tre dager sto han barføtt i snøen utenfor pavens tilholdssted før han fikk tilgivelse.

Striden mellom paven og keiseren endte i 1122, da resultatet ble en seier for paven og retten til å velge biskoper. Men keiseren fikk rett til å være tilstede ved bispevalget, og bestemme om de geistlige var uenige ved valget. Dette gav fortsatt keiseren en innflytelse over bispevalgene.

• Det franske riket

I det franske riket vokste det fram en sterk kongemakt, og Kapetingerne het den nye kongeslekten. Men kongetittelen var nesten uten praktisk betydning, og det var hertuger, grever, borgherrer og andre storfolk som styrte Frankerriket. Kongene selv kontrollerte knapt Paris og omegn, der de bygde ut en fastere kontroll.

De franske kongene hadde til nå hatt forholdsvis liten makt i sitt eget rike, men dette skulle til å snu. De kontrollerte alle de lokale stormennene, brukte føydalsherrens kontroll over godset som en modell når de skulle styre riket, og de hadde i tillegg en usedvanlig lang arverekke og lange liv.(4 konger fra år 1060-1223). Dette sikret riket en usedvanlig stabilitet. Kongene levde ikke bare lenge, men de levde også dyktige. I 1214 vant Kong Filip August en avgjørende seier over den tysk-romerske keiseren og den engelske kongen. Den franske kongen var blitt den sterkeste fyrsten i det franske området.

Sør-Frankrike var uavhengig og hadde en blomstrende ridderkultur. Filip August ville gjøre framstøt mot denne delen av Frankrike, og satte dermed i gang en forfølgelse av katarer- kristne som mente at verden var ond og trodde på reinkarnasjon. Dette virket, og franskekongen kunne underlegge seg regionen. I 1300 var Frankrike det sterkeste riket i Europa. KOng Filip 4. tok paven til fange. Til forskjell fra de tysk-romerske keiserne lyktes han. Dette førte til at pavene ble helt avhengige av den franske kongene, og kirken ble utbygd.

• Det engelske riket.

Anglere og saksere hadde hjemsøkt de britiske øyene under folkevandringene. Angelsakserne etablerte et sterkt kongedømme i England . Men de fikk problemer da vikingene begynte å herje på 800-tallet, men de ble drevet gradvis tilbake av engelskmennene. I 1066 døde den engelske kongen barnløs, og det oppstod en strid om tronen. Etter flere hundre års trusler fra vikingene, måtte landet omsider gå tapt for en utenlands erobrer, den normanniske hertugen Vilhelm. Kjent som Vilhelm Erobreren. Da han hadde erobret England , inndro han alt i land, for så å gi det ut som len. Man fikk len mot å avlegge sin troskapsed til kongen. Dette dannet et føydalt grunnlag.

Som hertug av Normandie var de engelske kongene franskekongenes vasaller, derfor hadde England nå også fått områder i Frankrike. Kong Henrik 2. sikret seg store deler av Sør-Frankrike gjennom sitt giftemål med Eleanore av Akvitania, men dette gikk nesten tapt da kong Johan led nederlag mot den franske kongen Filip August.

Stormennene var meget viktige støttespillere for kongen, det var vanlig å spørre dem om råd før en beslutning skulle tas. Dette gav stormennene mer makt, og kongene mindre. Kongen ble presset av stormennene i 1214 til å skrive under på dokumentet Magna Charta. Der stod det blant annet at kongen måtte innhente Perlamentets godkjennelse i en rekke saker.

Presten, ridderen og bonden var viktige brikker i føydalsamfunnet.

• Føydale kongeriker - en motsigelse?

Nå har vi sett litt på hvordan det ble skapt føydale riker i middelalderen. De franske og engelske forsøkene var mer vellykket enn de karolingiske og tysk-romerske forsøkene. Grunnen til dette kan være at de franske og engelske kongene hadde mer begrensede mål, enn keiserne som ville gjenskape Romerriket. Fellestegn var keisertittelen og rikenes enorme størrelse. Keisernes ambisjoner kolliderte med kirkenes ønske om herredømme på det ånderlige området. De kampetingiske kongene utvidet sitt kjerneområde litt etter litt, og de normanniske kongene erobret England og innførte føydalismen i ett slag. Likheten mellom disse to er at de var mer beskjedne og la større vekt på å styrke kontrollen over de områdene de hadde, fremfor store erobringer. De hadde også mer kontroll over vasallene, som førte til at de kunne føre til krig utenlands og slå ned opprør innenlands.

Krig og kjærlighet var viktig for den politiske utviklingen. Store deler av Sør-Frankrike ble engelsk gjennom ekteskapet mellom Henrik 2. og Eleanore av Akvitania. Store områder kunne skifte overhode spm følge av kongelige giftemål og utfallet av militære slag. Men dette viser hvor lite det egentlig betydde hvem som var konge over området. Betydde det egentlig noe om bonden på landsbygda om det var Filip August eller Johan som var konge?

Kongene hadde altså begrenset med makt i høymiddelalderen. De hadde ikke høye inntekter, ut over deres eget krongods, og de måtte behandle sine vasaller med omhu for ikke å risikere at de gjorde opprør. Kongen var på reisefot, for å kontrollere vasallene og fordi avgiftene for det meste ble betalt i naturalia. Men viktigst av alt, føydalsamfunnet var lokalt, og kongen, kesere og vasaller var bare en liten del av samfunnet.

Et Europa i ruiner

Oppgave 1: Du er en håndverker i Roma. Du var aldri rik, men ditt arbeid var respektert. Byen er delvis i ruiner, og lovløsheten råder.

År 477 e. Kr

Kjære dagbok.
Jeg sitter her alene i mørket og grubler. Jeg får ikke sove. Derfor har jeg bestemt med for å skrive til deg, slik at jeg kanskje får lettet hjertet mitt nok til å få et par timers søvn. Jeg sitter med så mange bekymringer. Tanker virvler rundt i hodet mitt. Tanker rundt alt som skjer, som kommer til å skje og som har skjedd gir meg ikke den roen en mann på min alder trenger. Ikke bare nok med at jeg må brødfø min familie, men jeg tenker også på meg selv og mine ønsker for fremtiden. Alt hadde vært som det skulle

Mitt arbeid ble respektert. Jeg var en arbeider med kontakter. En mann med en god patron i vårt velfungerende bånd. Jeg eide stolthet. Stolthet over det jeg gjorde, og stolthet over det jeg mestret. Når jeg ser tilbake på denne tiden blir jeg trist. Jeg angrer på at jeg ikke planla bedre. Nå er situasjonen endret. Min stolthet er blitt erstattet med missmod og urolighet. Hvem vet hva tiden vil bringe? Min patron har for lengst tatt bena fatt og reist til et annet sted der det mest sannsynligvis finnes ro. Ro er noe jeg mangler så sårt. Det å kunne ha oppdrag hver eneste dag, hilse på mine tidligere kunder på gaten og få beskyttelse fra min patron. Dette ga meg fred til å konsentrere meg om mitt arbeid.

Det er et år siden vår siste keiser ble avsatt. Da ble kaoset utløst. Presset fra germanerne ble større og sterkere. Jeg skulle ønske alle kunne ha hatt sitt land, sin kultur og sine tradisjoner uten å ødelegge andres. Germanerne hadde lenge blitt truet av de forferdelige hunerne, så det kom vel ikke som noen stor overraskelse at de omsider strømmet inn over våre grenser.

Som min far sa: "Du er din fars sønn, og en arbeiders sønn. Følelsen av bearbeidet tre vil alltid sitte dine fingre nærmest. Dog du kanskje vil møte motstand vil du alltid tilhøre skapernes del av dette samfunn." Kanskje dette er sant? Roma er i forfallelse. Jeg får ikke betalt for mitt arbeid i den stor grad jeg burde. Jeg må takke meg med den belønningen jeg får, selv om det ikke er stort. Jeg må innrømme, kjære dagbok, at tanken på et nytt arbeidsfelt har streifet meg. Men fars ord sitter igjen som et ekko. Det er dette jeg skal gjøre, det er dette som er meningen med mitt liv. Nå får jeg bare gjøre det beste ut av det, og prøve å gjenreise Roma i den grad det går ann.

År 487 e. Kr

Kjære dagbok.
Det er 10 år siden jeg skrev om germanernes press, vår siste keisers avgang og min situasjon. Jeg må få sagt at situasjonen er endret - til det bedre. Men ikke mye. Det er fortsatt lav lønn for arbeidet vi håndtverkere gjør, men nok til å overleve. Det er derimot blitt enklere å få arbeid. Alle ønsker at Roma skal bli den samme gamle byen med den fantastiske atmosfæren som den en gang var. Vi er ikke i nærheten, men nærmer oss sakte men sikkert. Jeg er så glad jeg fulgte min fars råd. Han vet hva som er best for meg. Jeg må med sorg meddele at han nå er gått bort, og jeg er blitt familiens pater familias. Dette gir meg makt jeg før ikke hadde. Hvis jeg tenker tilbake 20 år er mye forandret. Og det vil fortsette å forandre seg. Forhåpentligvis til det bedre.

Velkommen!

Hei, og velkommen til min historieblogg!

Her kommer jeg til å skrive tanker og svare på oppgaver rundt vår histore. Jeg håper denne bloggen faller i smak, og at du føler deg fri til å skrive en kommentar i kommentarfeltet. =)